Resultat av Googles billedsøk etter norske kommunevåpen på Wikimedia.

Deler av Kommune-Norge ruster seg til kamp for å få mer penger. Sutringen går kontinuerlig i reprise. Denne gangen mases det ikke på regjeringen med krav om større overføringer fra staten. Det er andre kommuner – de som setter tæring etter næring – som skal svi ved å gi fra seg deler av sine inntekter til kommuner uten orden i finansene.

Dette kom nylig frem i Debatten på NRK. Kommunale gråtekoner med Larviks Høyre-ordfører Birgitte Gulla Løken i spissen ønsker en større omfordeling av kommune­sektorens inntekter. Dermed trenger kommuner med svak økonomi­styring å anstrenge seg mindre.

Kommunalminister Erling Sande (Sp) fra Gloppen i Nordfjord ga lederne for det som omtales som kommune­opprøret lite å se frem til. Han bebudet en melding til Stortinget om kommune­økonomi, men slo fast at det bare blir ørsmå justeringer av inntekts­fordelingen.

Norske kommuner har aldri hatt så mye penger som nå – verken i absolutte tall eller som andel av landets samlede verdi­skaping (BNP). Landet har i uminnelige tider hatt en form for inntekts­utjevning. Kommunene har betalt en del av sine skatte­inntekter til et skatte­utjevnings­fond, hvor midlene ble fordelt til kommuner med det svakeste inntekts­grunnlaget.

I dag er statlige overføringer en ruvende post i kommune­regnskapene. Også her tas det hensyn til egne inntekter når Stats­forvalteren etter skjønn fordeler de statlige midlene.

Når noen kommuner har mer å rutte med enn andre, har det sammenheng med at de har utnyttet sine natur­ressurser og slik skaffet seg inntekter. Kraft­utbyggingen er et eksempel på det. Kommunene må ha noe igjen for å stille arealer til rådighet for å sikre landets kraft­forsyning. Kommunene må kompenseres for neddemte daler og skadd natur.

Hvis Larvik-ordføreren ønsker mer inntekter, kan hun klargjøre store arealer for vindkraft. Det er plass til hundrevis av generatorer i Larvik. Mastene kan plasseres nesten overalt, siden rotor­bladene uansett ikke når ned til bakken. Kommuner som er misunnelige på kraft­kommunene, kan selv gjøre seg til vind­kraft­kommuner og få økte inntekter.

Oslo har et så sterkt skatte­grunnlag at mer av inntektene kan overføres til andre kommuner. Her må en huske på at Oslo får en rekke statlige ytelser som andre kommuner ikke får. Oslo har stats­finansiert byvekst­avtale, noe Østre Toten og Balsfjord ikke har. Det er staten som betaler operaen og teatre i Oslo. Andre kommuner må selv ta kostnadene for sine sanger­lokaler, scener og kulturhus. Oslo bør frasi seg mer til andre.

Mange kommunale utgifter er frivillige. Sarpsborg og Fredrikstad har trang økonomi fordi de har tillatt seg å bosette en hærskare muslimer fra volds­kulturelle land. Det betyr økte kostnader – også til å rette opp inntrengernes samfunns­skadelige særegenheter. De ansvarlige i de to Østfold-byene har bare seg selv å takke for anstrengt kommune­økonomi.

Kommunene maser om penger, men vi hører aldri at de ønsker å effektivisere driften. Larvik-ordføreren antyder å selge barnehager til private. Det er en god idé. De bør konkurranse­utsette driften av sykehjem og eldre­omsorg også. Privat drift er billigere og gir langt mer tilfredse brukere. Dette blir vinn-vinn: økt bruker­trivsel, billigere for kommunen.

Tidligere ordfører Ole Ueland pleide å forklare den gunstige økonomiske situasjonen i Sola med å peke på effektivisert drift og at kommunen selv ikke eier en eneste traktor, bil eller grave­maskin. Alt leies inn når det trengs. Det er rimeligere og styrker nærings­livet. Slik bør kommuner som sliter, gå i seg selv og lete frem oppgaver for privatisert effektivitet.

Kommunene må vie større oppmerksomhet til penger de allerede har enn på midler som de ikke har – og heller ikke vil få.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.