Kathrine Jebsen Moore Labour-leder Keir Starmer mener det er det Konservative Partiet som har funnet opp kulturkrigen for å tjene på den politisk, men det er han som stadig fyrer opp under den, ved å mene at kvinner har penis og bortforklare woke ideologi hos Storbritannias kjente og kjære institusjoner.
I et tilfelle av det man på godt norsk kaller «gaslighting», det vil si at man forsøker å få andre til å stille spørsmål ved sin egen virkelighet, mener altså Sir Keir at kulturkrigen ikke er reell, men et påfunn fra høyresiden. Starmer uttalte blant annet følgende nylig i en tale til frivillige organisasjoner:
«(Toryene) saboterer sivilsamfunnet for å redde sitt eget skinn. De er så viklet inn i kulturkrigen som de selv har laget at istedenfor å jobbe med Royal National Lifeboat Institution (redningsskøytene) for å finne virkelige løsninger for å stoppe de små båtene, har retorikken deres bidratt til å demonisere dem.»
«Mccarthyisme»
Tory-partiet driver også med en «underlig form for mccarthyisme», ifølge Starmer. De prøver å finne woke agendaer i de institusjonene de en gang hadde respekt for, og er i krig med National Trust, sier han. National Trust er en organisasjon som eier mange historisk viktige og verneverdige hus og slott i Storbritannia. I de senere år har National Trust blitt mer og mer en politisk organisasjon, med meninger om alt fra klimaendringer til kolonialisme. Dette er ikke et påfunn fra De Konservative, men noe medlemmer av organisasjonen selv er misfornøyde med – så misfornøyde at de har opprettet en egen forening for å ta National Trust tilbake til de opprinnelige verdiene om å ta vare på gamle bygninger til fellesskapets beste.
Tonene fra Starmer er ikke helt ukjente fra venstresiden. Det er etter hvert blitt ganske typisk for den Guardian-lesende middelklassen å mene at det er høyresiden som er kulturkrigerne. Som om vi på høyresiden står klare med høygaflene på jakt etter homofile, sosialister og andre «utskudd» i samfunnet.
De glemmer at det er de som er illiberale overfor meningsmotstandere, ser rasisme og diskriminering overalt og driver kulturkrigen fremover med ethvert tåpelig utspill de kommer med. Når det reageres negativt på forslag som å innlemme undervisning om hvitt privilegium i grunnskolen, er det et tegn på at høyresiden driver med kulturkrig, hvis vi skal tro Starmer.
Dessverre bikker woke-ideene også over i faktisk diskriminering. Det er ikke uvanlig at en organisasjon som BBC ber spesifikt om at kvinner eller en etnisk minoritet uttaler seg i deres programmer – det har jeg hørt flere anekdoter om.
Det er også godt kjent at minoriteter foretrekkes ved ansettelser, for eksempel i politiet. For ikke å snakke om kjønnsideologi, som er blitt en del av skoleverket og gjennomsyrer alt fra populærkultur til høyere utdanning. Temaer som vaksiner, innvandring og klima er også innbefattet i den nye verdensanskuelsen, som benytter kanselleringskultur – eller mccarthyisme, om du vil – for å få folk til å holde kjeft. Men det later Keir Starmer som om han ikke vet.
Slappe konservative
De konservative har i realiteten vært temmelig slappe i møtet med woke ideologi, eller ideer om sosial rettferdighet bygget på postmoderne tenkning, om du vil. Men skal vi tro Store norske leksikon,er woke en «tilstand av kritisk årvåkenhet og motstand mot særlig rasisme og diskriminering av minoriteter.» Så da er det ikke så rart at skremmebildet som tegnes av såkalte anti-woke, ikke er særlig flatterende, og kanskje skremmer mer sentrumsorienterte konservative fra å delta i debatten.
Med et slikt «softly-softly»-syn på det woke representerer, er det ikke rart at woke-bevegelsen har vokst fra noe relativt få akademikere på venstresiden trodde på, til å innbefatte selv såkalt konservative. Her til lands gjelder det for eksempel også skribenter i det påstått konservative magasinet Minerva. For noen år siden var jeg i debatt med daværende kulturredaktør i Minerva, Ingebjørg Sofie Larsen, som mente at «vi lever i woke-kulturens tid, og det er ikke sikkert det er så ille».
Vi har rett og slett tatt den illiberale, woke venstresiden inn i varmen og glemt å forsvare vår egen kultur og våre opprinnelige verdier fordi vi vil være kule. Men det er ikke kult å mene at scenenekt er akseptabelt, og at hvite menn er håpløse og bør overses ved ansettelser. Det er i hvert fall ikke liberalt. Og det er ikke kulturkrigersk å argumentere imot det.
De Konservative i Storbritannia har styrt siden 2010. Likevel har landet gått i feil retning på mange områder. Vi ser at det er en misnøye og en tretthet hos velgerne nå bare noen måneder før valget. De som har stemt på toryene, har ønsket strengere grenser, en tydelig verdikonservativ politikk fri for wokeisme og et land som fungerer. Men som i norske Høyre og andre såkalt konservative partier rundt om i Europa, har også de bøyd av for presset. Det har vært opp til enkeltpersoner heller enn partiet som helhet å kritisere de mest ekstreme tilfellene av woke. Dessverre har flere av disse forsvunnet ut av sine posisjoner, som for eksempel tidligere innenriksminister Suella Braverman og tidligere Brexit-minister David Frost, som begge har kritisert partiet for å ha forlatt sine konservative røtter til fordel for wokeismen.
Håp i Reform?
Alt er riktignok ikke tapt her i Storbritannia, med et slags nyutnevnt «common sense»-ombud i Esther McVey, som er på høyresiden av partiet, og med Rishi Sunaks tydelige tale om at transkvinner ikke er kvinner. Men det kan være for lite, for sent – for slik det ser ut på meningsmålingene nå, er det Labour som kommer til å vinne valget. Woke-problematikken er selvsagt bare ett av mange områder der toryene har feilet, men Reform-partiet, en utfordrer til De Konservative med et langt klarere budskap også når det gjelder woke, har ny rekordoppslutning med 13 prosent. Det er mye for en fersk utfordrer i et så tradisjonelt topartisystem som Storbritannia har (Liberal Democrats er tradisjonelt ikke en reell utfordrer). Støtten til toryene har falt med over 50 prosent, til bare 20 prosent, mens Labour har hele 47 prosent.
Én ting er sikkert: Kulturkrigen vil ikke stilne under Labour, tvert imot. Det triste er at De Konservative har hatt tretten år på å hindre den i å spre seg til dyrebare institusjoner som National Trust og RNLI (redningsskøytene), men har stort sett sittet stille i båten. Det vil de bli straffet for ved valgurnene, og om det ikke skjer en revolusjon som gir økt støtte til Nigel Farages Reform-parti, spår jeg enda hardere fronter i kulturkrigen.
