Stadig flere videoer på Instagram, Tik-Tok og Reels på Facebook viser hvordan fargede går løs på hvite mennesker med knyttnever og våpen. Ofte uten foranledning, ofte i flokk, ofte uten at offeret har sjans til å forsvare seg, og skremmende ofte uten at volden stopper når offeret ligger nede. Det er nesten umulig å finne videoer som viser motsatt koloritt, og det er tilsvarende vanskelig å finne videoer hvor folk griper inn mot den blinde volden på torg, gater, tog, butikker og skoler.

Årsaken til denne utviklingen er «Black Lives Matter»-kampanjen. Den er basert på myten om at hvite forårsaker fargedes problemer – som om ingenting har skjedd innen menneskerettigheter, antirasisme, kvotering, lovverk som forbyr diskriminering og segregering i vestlige land på 150 år. BLM er basert på forutsetningen at rasismen og undertrykkelsen fra vestlig slavehistorie fortsatt gjelder. Hvite mann har skapt et samfunn som er «strukturelt rasistisk», hvite mennesker er genetisk disponert for rasisme, og folk med annen hudfarge er sjanseløse mot denne ondskapen. Derfor har de rett til å angripe.

BLM fungerer som oppfordring til vold og drap på hvite i «selvforsvar»

Siden hvite mennesker er født med denne ondskapen er alle problemer fargede opplever hvite sin skyld. Det gjør hvite til en fiende som det er fritt frem å angripe både verbalt, fysisk og lovmessig. Og enda verre: Hvite lederskikkelser som politikere, presteskap og aktivister står frem og bekrefter denne myten ved å knele for svarte, kysse sko, og underkaste seg i skam for arvesynds-overgrep de aldri har gjort seg skyldig i. Dette er bensin på bålet fordi  det bekrefter fargedes rett til å angripe hvite mennesker i land som hovedsaklig har hvit befolkning – enn så lenge.

Vestlige land er ikke bare drevet av folkeslaget som sto bak avviklingen av slavehandel. «Hvite land» er også de eneste som har  «åpnet sine hjerter» for masseinnanvandring av folk med annen hudfarge, og ønsker integrering, samhold, fellesskap og «flerkultur» med andre folkeslag. Denne rausheten skjer kun i vestlige land, nettopp fordi folk som bor der ikke er rasistiske og  fremmedfientlige.

Denne politikken er basert på troen på at alle folkeslag deler vestlig likegyldighet til rase og hudfarge, og at rasebegrepet er noe som  tilhører fortiden. Det eneste man har oppnådd er en ukontrollert innvandring av folk og kulturer som definitivt ikke deler vestlige verdier, og nå som vestlige land vakler under presset fra 40 år med dysfunksjonell politikk blir resultatet stadig tydelige: Rasisme dyrkes frem som  politisk grunnlag der det ikke fantes før, fordi noen andre må ha skylda for fargedes misére. Dette systemiske hatet mot mot hvite er imidlertid ikke nytt:

The New Orleans Sniper

Mark James Robert Essex var en svart amerikaner født i Emporia, Kansas, 12. august 1949, og vokste opp i en sammensveiset og religiøs husholdning i et multietnisk samfunn bestående av ca. 19.000 mennesker, der det var lang tradisjon med harmoni mellom folk av forskjellig hudfarge. Som barn hadde Essex mange venner av alle raser uten å oppleve rasisme. Likevel endte han med å drepe ni mennesker, hvorav fem politifolk, og såre tolv mennesker i New Orleans 31. desember 1972 og 7. januar 1973 på grunn av et glødende hat mot hvite.

Essex vervet seg til i Marinen i januar 1969 og ble mottatt på lik linje med alle andre: Her var det både hundsing og kjeft og få, men også muligheter: Han utdannet seg til tanntekniker, men var omgitt av andre svarte som mente seg diskriminert og utsatt for rasisme av hvite offiserer – noe som sikkert forekom. Essex ble etterhvert radikalisert av sorte aktivister og havnet i klammeri med en hvit offiser i august 1970. Han stakk fra tjeneste to måneder senere, men fikk  en mild straff i form av 30 dager husarrest på basen, samt en bot, hvoretter han ble utskrevet fra Marinen. Den milde straffen hjalp ingenting på hatet mot hvite.

Essex søkte bekreftelse ved å omfavnet Black Panthers

Boken «Black Rage» fra 1968 ble skrevet av de fargede psykiaterne Grier og Cobbs, og var et viktig verk for å radikalisere sorte aktivister. Denne boken bekreftet at alt som går galt for svarte i USA er den hvite mann sin skyld,  og sementerte myten om at fargede var sjanseløse i et samfunn preget av hvite – noe som igjen legitimerer raseriet og aksjonisten. I over 50 år har dette tankegodset fått blomstre fritt, uansett hvor mye samfunnet gjør for å utjevne forskjellene og dempe kritikken, for eksempel gjennom særbehandling og kvotering.

Tiden rundt 1968 var svært turbulent, og ved flere anledninger skjøt og drepte politiet svarte studenter og borgere.  Løsningen til Essex var å gå til angrep både på hvite og ikke minst det rasistiske politiet, for som han sa til familien sin: «What else is there? They take everything from you. Your dignity, your pride. What can you do but hate them?» Han endte til slutt opp i New Orleans, kjøpte en rifle og en revolver og nyttårsaften 1972 gikk han til angrep og drepte og såret flere politifolk. Trass en intens politijakt, slapp han unna og kunne begå sin neste ugjerning.

Den 7. januar 1974 tok han seg inn i Howard Johnson’s Hotel på 330 Loyola Avenue i New Orleans, hvor svarte ansatte ble forferdet over den bevæpnede mannen – men fikk høre han si «don’t worry, sister. We’re only shooting whites today.» Fra toppetasjene, og med god dekning, startet en masseskyting av politifolk som strakte seg til dagen etter og ga ham tilnavnet «The New Orleans Sniper» med 9 døde og 12 skadde på «merittlisten» før han selv ble drept av politiet.

En viktig leksjon om ekstremisme

Historien om Essex er en leksjon i hvor farlig raselære, ekstremisme og hat faktisk er, og enda verre: Hvor farlig det er når resten av samfunnet bekrefter og legitimerer raseriet. Blind vold, masseskytinger og terror har det til felles at gjerningsmenn alltid mener at de har en legitim sak og/eller at de ikke har noe valg – og det er ikke til å unngå å merke seg at islamisters hat mot Vesten har klare paralleller til BLMs hat mot hvite: Hvite mann har skylden – til tross for at hvite har «åpnet sine hjerter» og gjør alt for at samkvemmet og flerkulturen skal fungere.

Breiviks soloterrorisme mot statsapparatet og Arbeiderpartiet skapte rettmessig et stort fokus mot ekstremisme og radikalisering på høyresiden. PST har også fokus på islamistisk radikalisering, men ser imidlertid ikke ut til å være like oppmerksom på hvordan BLM-bevegelsen er i ferd med å skape en rasistisk radikalisering bland fargede, innvandrere og folk på venstresiden, som i stort grad fungerer som legitimering av aksjonisme og voldsbruk.

70 år med «raser finnes ikke» skapte fargeblindhet

Amerika opplevde en relativt stabil tid etter Vietnam-krigen og hippietiden, og politikerne jobbet aktivt for et samlet USA hvor alle borgere skulle behandles likt og ha samme muligheter under en multietnisk kultur hvor alle skulle kunne føle seg som amerikanere under ett og samme flagg. Men det gjorde ikke at hvite og svarte nabolag smeltet sammen til en blandingsrase. Tvert om: Rasesegregeringen har alltid vært der, ikke bare mellom hvite kaukasere og svarte fra Afrika, men også mellom kinesere, italienere, irer, jøder, muslimer og spansktalende: Folkeslag og kulturer holder sammen, og finner sine egne.  Det er bare ett problem:

Mens hvite, kinesiske, jødiske og europeiske samfunn har blomstret i USA, har sorte samfunn slitt med de samme problemene hele tiden: Arbeidsløshet, sosiale problemer, rusmisbruk, svake familiebånd og høy kriminalitet. I perioden etter krigen gikk imidlertid raselære fullstendig av moten (av åpenbare grunner) og frem til våre dager har følgende vært en vedtatt sannhet: Raser finnes ikke!

Dette budskapet var overalt. I media, skoler, universiteter og offentlig debatt. Raser var en «konstruksjon» fra fortiden, og selv om mennesker ser forskjellige ut, så er vi alle like på innsiden. I akademia har det vært uakseptabelt å forske på genetiske forklaringer på sosiale fenomen i 70 år. Alle som måtte ymte om at «rase» har noen betydning ble satt i medias gapestokk, og presset virket: Samfunnet vårt ble så fargeblindt at venstresiden måtte konstruere fiktive rasister, og beskylde uskyldige. Ingen fikk lov å hevde at raser finnes. Men nå finnes de. Plutselig ble rase det viktigste.

George Floyd-saken gjenoppvekket raselære i vesten:

Den 25 mai 2020 ble den multikriminelle og narkomane Floyd stoppet av en sort politimann for å betale med en falsk seddel i en butikk, i det som var en helt vanlig rutinekontroll i Minneapolis.  Floyd var påvirket av amfetamin og fentanyl og motsatte seg arrest, i den grad at forsterkninger måtte tilkalles. Allerede tidlig i forløpet klaget han over at han ikke fikk puste, og han døde av respirasjonssvikt mens politiet holdt ham nede. Dette fikk Minneapolis til å eksplodere i vold, branner, plyndringer og opptøyer, og skapte «Black Lives Matter»-bevegelsen.

På denne tidspunket hadde rasisme og «strukturell rasisme» ulmet som nytt samfunnsfenomen blant ekstremister, aktivister og studenter i mange år – men Floyd-saken gjorde rase til den nye politiske plattformen i vestlige land: Alle problemer til ikke-hvite skyldes hvite manns rasisme og hat, og å bekjempe denne rasismen med ny raselære har blitt en hellig plikt for media, universiteter og politiske aktører. Dette presenteres som «fremgang» av rasistene bak politikken, som hevder de skal lage et bedre og mer rettferdig samfunn ved å beskylde, angripe eller utrydde hvite mennesker.

Det er bare ett stort problem med det: Svarte «hoods» i amerikanske byer har vært etnisk renset for hvite i mange tiår, og det har bare gjort problemene verre. Afrikanske land har også blitt etnisk renset for hvite kolonister, og mens problemene vokser i takt med sort selvstyre, ikke minst i Sør Afrika,  skylder man fortsatt på at «hvite mann» skaper problemene.

Vestlige land har invitert en enorm andel mennesker av andre raser (det er vel greit å si det nå?) til vestlig velferd, men som likevel sliter med store sosiale problemer. For å slippe å ta skylden for egne problemer, dyrkes «strukturell rasisme» nå som forklaring, og det innebærer at alle hvite er rasister uten å vite om det. De er født sånn, og selv om de kan klandres så kan ikke hvite kurere seg selv. De må underkaste seg og avfinne seg med at de er «undermennesker», mens fargede er gode mennesker uten evne til rasisme – og alle problemer i samfunnet skyldes de onde, hvite folka. Det er det motbydelige kjernepunktet i «strukturell rasisme».

Vestlige land har ikke noe lignende siden Tyskland i 1936 – og hele venstresiden elsker det ukritisk. Denslags tankegods er farlig for ethvert samfunn, også de med homogen befolkning. Men i vestlige samfunn som har blitt totalt endret demografisk på bare 40 år gjennom masseinnvandring, og sliter med store etniske grupper som er økende frustrert over egne selvinduserte problemer, er raselære som å gå i fakkeltog gjennom en kruttfabrikk. Det fungerer som legitimering av hat, diskriminering, selvtekt og voldsbruk. Hvilket bringer oss tilbake til videoene vi startet med

Kan hvite bli fritt vilt?

På bare tre år (!) har rendyrket rasisme grodd frem som en legitim politisk maktfaktor i vestlige land – og nettopp det er årsaken til den raskt økende mengden videoer av dominansvold og angrep på hvite ofre som flommer inn på nettet fra både Europa og USA. Det er «payback time», og det er lov å gå til angrep! Ingen stopper disse angrepene, og alle rundt jubler og filmer mens offeret blir slått helseløst og ydmyket. Diskusjonen om dette har ikke engang begynt her i Norge fordi vi foreløpig er forskånet for de verste utslagene (enn så lenge), men debatten bør tas nå – for hele BLM-narrativet har en ytterst farlig rekyl:

DNA-basert raselære om «strukturell rasisme»  åpner nemlig ikke bare for at hvite mennesker er genetisk disponert for dårlig adferd og holdninger. Det åpner dessverre også for at dårlig styrte drittland i Afrika og islambeltet ikke er vanstyrt på grunn av uflaks, hvite, kultur, klimaendringer eller kolonitiden – slik politiske myter vil ha det til. Å plutselig anerkjenne raser åpner for en mulighet for at det også er noe genetisk galt med folkene som bor i vanstyrte drittland. Auda…

Venstresidens ny-raselære åpner også for at etniske grupper som er overrepresentert i kriminalstatistikken i vestlige land, slett ikke er misforståtte ofre som er utsatt for hets, diskriminering og trangboddhet. Det kan faktisk være noe galt med dem. Og ikke skyld på meg. Det var ikke jeg som tok lokket av denne Pandora-esken som har vært lukket i 70 år. Det var det DERE som gjorde. Own it.

For oss som har vokst opp fargeblinde siden 60-tallet er all raselære motbydelig, og all rasisme uakseptabel, mens kritikk av kollektiv ukultur og dyssosial adferd hos individer helt legitimt. Venstresiden ser ikke ut til å forstå at de nå dyrker arven fra «Mein Kampf», og at resultatene fort kan ende med både krystallnetter og borgerkrig – for hvordan stapper man dette monsteret tilbake i esken? Hvordan er dette ment å fungere? Er dette veien til samhold, tillit og bedre samfunn? Hva er planen?

Som alltid finnes det ingen plan i det venstresiden gjør, og derfor tillates det heller ingen diskusjon –som med prosjekt flerkultur og prosjekt klimaomstilling. De er en egen rase.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!