Deler av Kommune-Norge ruster seg til kamp for å få mer penger. Sutringen går kontinuerlig i reprise. Denne gangen mases det ikke på regjeringen med krav om større overføringer fra staten. Det er andre kommuner – de som setter tæring etter næring – som skal svi ved å gi fra seg deler av sine inntekter til kommuner uten orden i finansene.
Dette kom nylig frem i Debatten på NRK. Kommunale gråtekoner med Larviks Høyre-ordfører Birgitte Gulla Løken i spissen ønsker en større omfordeling av kommunesektorens inntekter. Dermed trenger kommuner med svak økonomistyring å anstrenge seg mindre.
Kommunalminister Erling Sande (Sp) fra Gloppen i Nordfjord ga lederne for det som omtales som kommuneopprøret lite å se frem til. Han bebudet en melding til Stortinget om kommuneøkonomi, men slo fast at det bare blir ørsmå justeringer av inntektsfordelingen.
Norske kommuner har aldri hatt så mye penger som nå – verken i absolutte tall eller som andel av landets samlede verdiskaping (BNP). Landet har i uminnelige tider hatt en form for inntektsutjevning. Kommunene har betalt en del av sine skatteinntekter til et skatteutjevningsfond, hvor midlene ble fordelt til kommuner med det svakeste inntektsgrunnlaget.
I dag er statlige overføringer en ruvende post i kommuneregnskapene. Også her tas det hensyn til egne inntekter når Statsforvalteren etter skjønn fordeler de statlige midlene.
Når noen kommuner har mer å rutte med enn andre, har det sammenheng med at de har utnyttet sine naturressurser og slik skaffet seg inntekter. Kraftutbyggingen er et eksempel på det. Kommunene må ha noe igjen for å stille arealer til rådighet for å sikre landets kraftforsyning. Kommunene må kompenseres for neddemte daler og skadd natur.
Hvis Larvik-ordføreren ønsker mer inntekter, kan hun klargjøre store arealer for vindkraft. Det er plass til hundrevis av generatorer i Larvik. Mastene kan plasseres nesten overalt, siden rotorbladene uansett ikke når ned til bakken. Kommuner som er misunnelige på kraftkommunene, kan selv gjøre seg til vindkraftkommuner og få økte inntekter.
Oslo har et så sterkt skattegrunnlag at mer av inntektene kan overføres til andre kommuner. Her må en huske på at Oslo får en rekke statlige ytelser som andre kommuner ikke får. Oslo har statsfinansiert byvekstavtale, noe Østre Toten og Balsfjord ikke har. Det er staten som betaler operaen og teatre i Oslo. Andre kommuner må selv ta kostnadene for sine sangerlokaler, scener og kulturhus. Oslo bør frasi seg mer til andre.
Mange kommunale utgifter er frivillige. Sarpsborg og Fredrikstad har trang økonomi fordi de har tillatt seg å bosette en hærskare muslimer fra voldskulturelle land. Det betyr økte kostnader – også til å rette opp inntrengernes samfunnsskadelige særegenheter. De ansvarlige i de to Østfold-byene har bare seg selv å takke for anstrengt kommuneøkonomi.
Kommunene maser om penger, men vi hører aldri at de ønsker å effektivisere driften. Larvik-ordføreren antyder å selge barnehager til private. Det er en god idé. De bør konkurranseutsette driften av sykehjem og eldreomsorg også. Privat drift er billigere og gir langt mer tilfredse brukere. Dette blir vinn-vinn: økt brukertrivsel, billigere for kommunen.
Tidligere ordfører Ole Ueland pleide å forklare den gunstige økonomiske situasjonen i Sola med å peke på effektivisert drift og at kommunen selv ikke eier en eneste traktor, bil eller gravemaskin. Alt leies inn når det trengs. Det er rimeligere og styrker næringslivet. Slik bør kommuner som sliter, gå i seg selv og lete frem oppgaver for privatisert effektivitet.
Kommunene må vie større oppmerksomhet til penger de allerede har enn på midler som de ikke har – og heller ikke vil få.
Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.