Anniken Huitfeldt (Ap) er en yrkespolitiker uten yrkeserfaring eller annen relevant erfaring fra verden utenfor partikontorene på Youngstorget og stortingskorridorene på Løvebakken.

Hun er en ren politisk broiler og en typisk representant for den nye standen av politikere som har gjort politikken til karrierevei, og som har kommet seg til sentrale posisjoner som en følge av partinettverk og relasjoner i stedet for erfaring og kvalifikasjoner.

Som utenriksminister har hun tvert imot gjort seg internasjonalt bemerket for sin naivitet, bl.a. i forhold til Taliban, som hun inviterte til Norge med privatfly på skattebetalernes regning for å diskutere afghanske kvinners rettigheter og for å holde jenteskolene i Afghanistan åpne etter at Norge hadde kastet bort ti norske soldaters liv og anslagsvis 40 milliarder kroner i et totalt mislykket forsøk, sammen med USA og andre vestlige allierte, på å bygge demokrati og menneskerettigheter i Afghanistan.

Og som ventet kom ikke Taliban til Norge for å diskutere kvinners rettigheter. De kom til Norge for å hente penger. Og det fikk de så det monnet. 700 millioner kroner. Det første de gjorde da de kom tilbake til Afghanistan, var å innskrenke kvinners rettigheter og stenge alle jenteskoler. Nok et eksempel på hvordan godhetsposørene kaster skattebetalernes bistandspenger rett ut av vinduet.

Huitfeldts uttalelser om Taliban på stotrende engelsk under sikkerhetskonferansen i München i 2022 fikk den amerikanske senatoren Lindsey Graham (R) til å utbryte «That is the most naive thing I ever heard. You litterally know nothing about Taliban.» Han hadde rett. Fagdiplomatene i UD vred seg i stolen. Det var pinlig å være norsk.

Og nå foreslår Støre at hun skal representere Norge i Washington og bygge relasjoner i Kongressen, bl.a. til Lindsey Graham og Republikanerne?! Og dét bare to måneder etter at han selv ble tvunget til å sparke henne som utenriksminister, for å berge det lille som var igjen av regjeringens troverdighet etter at hun hadde gjort seg inhabil som en følge av mannens aksjehandler?

Hun påsto, på samme måte som alle de andre i regjeringen som er blitt tatt med buksene og skjørtene nede, at hun «ikke visste og at hun var lei seg». Men enten mangler hun integritet, eller så er hun som Lindsey Graham påsto: usedvanlig dum. Antakelig er hun begge deler. Fin ambassadør for Norge!?

Saken er den, som alle skjønner, men som klakørkommentariatet i pressen ikke tør si, at Arbeiderpartiet passer på sine egne. Når politikernes inkompetanse eller uredelighet blir blottlagt, og de må gå fordi de har gjort feil som er blitt oppdaget, og det offentlige presset er blitt for stort, blir de belønnet med et annet «bein» i stedet. Ingen tar ansvar. Ingen må ta konsekvensene.

Noen vil kanskje huske Jens Stoltenbergs nære venn psykiater Øystein Mæland (Ap), som Stoltenberg utnevnte til politidirektør og sjef for Politidirektoratet, en stilling vanligvis forbeholdt jurister. Han måtte gå etter 22. juli-kommisjonens knusende rapport av politiets kritikkverdige opptreden under Utøya-massakren. Han ble siden belønnet med stillingen som direktør ved Akershus universitetssykehus.

Eller tidligere olje- og energiminister Marte Mjøs Persen (Ap), også en ren politisk broiler uten yrkeskompetanse eller kunnskap om saksområdet hun ble satt til å forvalte. Det gikk så langt at til og med tidligere partifelle Mimir Kristjansson (Rødt) karakteriserte henne som «Norges svar på komiske Ali». Hun ble ikke sparket, men omplassert til den mindre synlige posten som arbeids- og inkluderingsminister. Ingen har sett henne siden.

De to ovennevnte er ikke enestående. Partinettverket er sterkt i Arbeiderpartiet. Eksemplene er mange. «I sekretariatet dyrker de klassehatet» utad, samtidig som de tar vare på hverandre innad, selv når overtrampene er så grove at de ikke er til å komme fra.

Derfor sendte SMK en prøveklut gjennom regjeringsorganet DN rett før jul for å sjekke reaksjonene på å utnevne Huitfeldt til ambassadør i Washington. Støre slår to fluer i ett smekk. Han blir kvitt henne og får redusert faren for ytterligere intrigemakeri i partiledelsen. Huitfeldt får oppreisning, millionlønn, utenlandstillegg, 10 % statsskatt og gratis ambassadørresidens med tjenere på en av Washingtons beste adresser.

Norge får en ambassadør på vår viktigste ambassade som knapt nok kan snakke engelsk og som ved flere anledninger tidligere har demonstrert sin utenrikspolitiske inkompetanse overfor våre allierte. Hvordan Huitfeldt skal kunne bygge og ivareta relasjonene til amerikanske myndigheter dersom Republikanerne vinner valget, vil være en stor gåte.

Utenrikspolitisk inkompetanse er farlig, særlig i urolige tider som dem vi er inne i nå, og særlig i forhold til vår viktigste allierte.

Om vi fortsatt hadde hatt et fagkonsulat i Minneapolis, kunne det vært passende å sende henne som visekonsul dit. Der ville hun fått anledning til å lære seg bedre engelsk. Og hun har tross alt en viss konsulær erfaring etter så velvillig å ha ordnet pass og billetter for Taliban.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester