Det slår meg når vi går inn i katedralen i Aachen, Tyskland og instinktivt løfter blikket, først i undring, så i ren beundring, at her, akkurat her, stirrer vi inn i evigheten. For et tak! Hvelvene til den imponerende åttekantede kuppelbygningen er dekorert med overdådige, fargerike mosaikker og bibelske motiver, og den oppadgående belysningen vekker oppmerksomhet.
Jeg har tatt med meg familien i juleferien, hvor sønnen min skal kjøre sykkelritt i Belgia og Luxembourg, og vi stopper i den gamle keiserbyen for å få et glimt av fortidens storhet. Andre turister har samme trang, og vi går inn i kirkerommet sammen med en større gruppe turister. Likevel er det helt stille. De normalt støyende, horisontale menneskene er stille. Makten i kirken er vertikal.
Katedralen har vært byens landemerke i 1200 år, siden Karl den Store reiste den som bevis på sin keiserlige dyktighet, og har blitt utvidet i flere etapper, slik at den i dag fremstår som en unik blanding av tidlig middelalder og moderne gotikk. Skattkammeret inneholder sjeldne og verdifulle gjenstander, men verdien kan ikke måles i penger.
Kirken er en lysning, et sted hvor folk holder munn, og jeg kjenner umiddelbart at jeg har lengtet etter denne lune stillheten. En indre ro brer seg helt ut til fingertuppene, og vi setter oss på en stolrad og lar roen, om ikke troen, komme til oss. Etterpå går vi ut for å finne et konditori med kaker som matcher Karl den Store.
De siste årene i mediefabrikkene i København og Aarhus har mørnet meg. Derfor var det kjærkomment at Document henvendte seg til meg etter at jeg hadde fått sparken fra Jyllands-Posten i fjor med en vennlig invitasjon: Bytt ut den etablerte pressen med et fritt medie og skriv for oss!
Det gjør jeg nå. Skrive for en norsk – og nordisk – offentlighet under forutsetning av at de nordiske broderlandene fortsatt har mye til felles, ikke bare historien, men også fremtiden, inkludert en lang rekke problemer som er både åpenbare og vanskelige å bøte på, og som jeg må komme tilbake til i løpet av de kommende månedene.
Men først vil jeg si litt mer om overgangen min fra et dansk til et norsk medie. Det var ikke noe jeg så komme, jeg er faktisk litt overrasket selv. Men overgangen fra dansk til norsk presse faller sammen med min økende tretthet med etablerte medier i Danmark, der en barnslig optimisme preger dekningen av nesten alt – og får til og med Kristeligt Dagblad, som ellers sikkert kjenner til både fallet og menneskelig skrøpelighet – til å si. på forsiden: «Det er mye å bekymre seg for. Men det blir nok bedre.»
Hvordan vet avisen det? Fra liberalismen? Eller fra Gud? Hvem forkynner avisen for? Det er ikke kjent. Kristendommen har blitt progressiv som alt annet.
Da dronning Margrethe II annonserte sin forestående abdikasjon i sin nyttårstale, satt Jyllands-Postens sjefredaktør Marchen Neel Gjertsen ifølge henne selv og gråt fordi… noe med fellesskapet:
«Fellesskapet er ikke deg. Det er verden rundt deg. Det er de andre. De du kjenner og de du ikke kjenner. De med en religion og de med en annen (…) For hvis Daisy (dronningen, red.) bare satt hjemme med nesen i likegyldige nyheter, med kun interesse for seg selv, med svært liten optimisme for fremtiden. Da ville hun ikke ha brukt sine siste ord som dronning så klokt.»
Ordstrømmen hennes er talende tom. Sjefredaktøren, som i sin rene ungdom tilhørte den ekstreme venstresiden, sto for Enhedslisten og hatet monarkiet, roser nå eiendomsretten, næringslivet og dronningen. Men det viktigste er henne selv og følelsene hun lar seg styre av. Som så mange andre i medieklassen har sosialisme blitt erstattet av narsissisme. Og som du vet, forener det menneskeheten mer enn noe annet: Se på meg, se på meg!
Flyplassliberalisme kan vi også kalle det. Noe med alles like rettigheter, handel og rask videreføring. Du kan nesten ikke bygge en varig sivilisasjon på denne overfladiske oppskriften, og jeg tror Karl den Store ville vært enig med meg.
I likhet med andre kristne herskere forsto han at muntlighet, familier og klaner ikke er grunnlaget for kultur, og derfor løftet han latin til en skriftlig norm i kirke og forvaltning, slik at flere kunne få tilgang til de samme kildene, akkurat som han grunnla et skolesystem som stimulerte lesing og skrivekunst, grammatikk, syntaks, håndtering av dokumenter, brev og bøker.
På denne måten ble dannelsen en sak for kirken før den ble en sak for staten. I dag har vi havnet i en historisk ny situasjon, der politikere og teknologi har gjort utdanning til en sak for den enkelte, derfor forvitrer det også med ekspressfart mot et nullpunkt i Danmark og i mange andre land.
Derfor er det på tide med litt mer undervisning, informasjon og debatt, inkludert å puste frisk luft inn i samtalen mellom nordmenn og dansker – og mellom skandinaver generelt. Vi har en lang historie sammen, men vet overraskende lite om hverandres historie og nasjonale særtrekk. Sverige, Norge og Danmark er tre brødre som har blitt fremmede for hverandre.
Det siste skyldes i stor grad press utenfra. I løpet av de siste tiårene har amerikaniseringen fullstendig tatt over og kontrollerer kulturell dekning, utdanning, populærkultur og mainstream media. Vi har alle blitt amerikanere, og denne gangen er det ingen befrielse. Ungdom vet om den ene eller andre amerikanske skuespilleren, popsangeren eller influenseren, men nesten ingenting om sine nærmeste naboland. Globaliseringen, som mange av oss hadde så høye forventninger til for en generasjon siden, har ensrettet og paradoksalt nok skapt mindre mangfold, ikke mer.
Hvis vi på dette lille stedet i verdenshistorien kan skape litt mer intellektuell, kulturell og politisk utveksling mellom de nordiske landene, så vil mitt oppdrag bli oppfylt. Jeg er så naiv å tro at det er lesere, lyttere og seere for det, fordi på godt og vondt har vi en felles fremtid.
Med disse innledende ordene vil jeg takke for at du stiller opp her. Jeg håper det vil være til gjensidig glede og nytte.
Mikael Jalving
Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.
