Det raser en debatt om to ministres masteroppgaver er preget av plagiat, altså klipp og lim. Skulle dette være et problem, vil det i så måte angå svært mange andre med akademiske grader. En må her stikke fingeren i jorda og forstå at juks til «eksamen» er en gammel og til dels raffinert sport.
Som eksempel kan jeg nevne en kollega ved NTNU, som fortalte at han startet arbeidet med å skrive en artikkel med å kopiere ned fra nettet en artikkel som egnet seg som mal for det han ville skrive. Han redigerte inn noen av sine egne referanser i innledningen og tilpassa metode, resultater og diskusjon til sin egen studie. Derpå sendte han artikkelutkastet til kolleger for kommentarer og forslag til endringer, for til sist å sende manuskriptet til språkvask.
Sluttresultatet framstod da som et originalt bidrag til forskning som lot seg publisere i internasjonale vitenskapelige fagtidsskrift. Var dette juks eller en effektiv arbeidsmetode?
Og her har vi nøkkelordene i dagens diskusjon «juks» og «effektivitet»! Vi forstod vel alle at når utdanningssystemet i løpet av 1990-tallet ble rettet mot effektivitet, altså stor gjennomstrømming til normert tid gjerne knyttet opp mot insentivmidler, ville det få konsekvenser for kvaliteten på de akademiske arbeidene, for eksempel masteroppgaver. Med en parallell utvikling av informasjonsteknologi, ikke minst preget av Google og nettbaserte bibliotektjenester, ville det invitere til en effektiv klipp og lim-kultur, altså akademisk effektivitet/juks.
Kjerkhol og Borch har kanskje vært litt for effektive, de har ikke forstått å bearbeide teksten, slik min forannevnte kollega fra NTNU var en ekspert på å gjøre. Trolig kan en også si at problemene for disse to skyldes en veilederfeil. Veilederen burde ha sørget for at de la inn referanser og/eller redigerte teksten til det ugjenkjennelige for plagiatjegere.
Jeg har selv vært i en eksamenskommisjon hvor studenten hadde rota det til for seg på en tilsvarende måte, men hvor problemet åpenbart var en veilederfeil. Vi lot nåde gå for rett ovenfor studenten, men rapporterte problemet med veilederfeil til angjeldende fakultet.
Gjennomstrømming av et stort antall studenter bidrar selvfølgelig til mangel på originalitet i mange masteroppgaver. En kan vel si at tempoet i stor grad bidrar til «akademisk drøvtygging», stadig mer av det samme. At tekster da blir svært like er ikke så merkverdig. En kan ikke en gang være sikker på at de kopierte tekstene, var så veldig genuint originale.
Kanskje er det her ofte mer snakk om «kjedebrev» enn utidig kopiering av andres tekster? Det som er sikkert, er at Kjerkol og Borch ikke er unike i akademia, de er bare unike ved at de også er/var ministre i en norsk regjering.
Det som også er sikkert, er at effektivitet langt på vei dreper mye av det tradisjonelt akademiske, hvor studenter og lærere levde og åndet for sine forskningstema, og hvor akademisk redelighet gikk foran effektivitet. Men med universiteter og høgskoler organisert som en fabrikk for serieproduksjon, kan en vel se langt etter slike dygder.
Rolf P. Ingvaldsen er professor emeritus. Han har arbeidet ved NTNU, HiA og NORD universitet, og har lang erfaring med forskningsetiske problemstillinger.
Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.