Fransk politi og demonstrerende franske bønder på en motorvei nord for Paris den 29. januar 2024. Foto: Christophe Ena / AP / NTB.

Det er drøyt halvannet år siden bøndene i Nederland protesterte mot de svært inngripende tiltakene som regjeringen planla for å redusere landbruks­sektorens utslipp av klimagasser, og med det, et stykke på vei, lyktes i å svekke den nederlandske regjeringens ambisjoner.

Siden har det europeiske bonde­opprøret nådd Tyskland og deretter til Frankrike, og spredte protester har også pågått i Polen, Spania, Italia, Hellas, Belgia, Luxembourg og på de britiske øyer.

Men hva er det egentlig som har utløst protestene?

I løpet av tiden som er gått siden sommeren 2022, har bøndene og deres organisasjoner anført en rekke grunner. Noen av dem vedrører nasjonale forhold og relasjonene til nasjonale myndigheter. Men for de fleste lands vedkommende handler det om overnasjonale forhold.

Et av dem gjelder konkurransen fra andre verdensdeler, som produserer til lavere kostnader – også på grunn av lavere standarder både når det gjelder miljøkrav og lønns- og arbeids­forhold. Hvorfor skal europeiske bønder etterstrebe strengere miljøkrav hvis resten av verden ikke trenger det? Og hvor miljøvennlig er det egentlig å importere mat fra fjernt­liggende kontinenter som Latin-Amerika eller Oseania?

Bøndene anfører også en økt administrativ og byråkratisk byrde, der villniset av regler i sektoren blir mindre oversiktlig og det krever større anstrengelse for å unngå regelbrudd.

De mer eller mindre reelle miljøkravene fra nasjonale myndigheter er også en kilde til frustrasjon, for eksempel radikalt mindre bruk av plante­vern­midler. Motstanden mot dette har da også vært så sterk, og utsiktene til nedgang i produksjonen så dramatiske, at kravene er blitt redusert.

Dyrere drivstoff og kunstgjødsel er også en viktig faktor, og her er det at klima- og energi­politikken kaster lange skygger. Hvis man svekker energi­systemet og legger større avgifter på utslipp av klima­gasser, blir alt dyrere, ikke minst maten. Og da er veien kort til at markedet velger billigere og dårligere mat.

De nye naturvern­kravene tilsier også at betydelige deler av landbruks­jorden skal «tilbake­føres» til naturen, hvilket også betyr lavere produksjon – og ditto inntekter. Men trengte man ikke større matvare­sikkerhet med Ukraina-krigen? Og hvor lurt er det egentlig hvis verden produserer mindre mat?

Den italienske journalisten Mario Giordano anfører i et program på Mediaset-kanalen Rete 4 at husdyrbøndene også føler seg urettferdig ansett som noen slags fæle forurensere fordi det kommer CO₂ ut av for- og bakpartene på dyrene deres, og EU-politikken derfor prøver å presse dem til å ha færre dyr. Hvor ble det av respekten for en yrkesgruppe som kan få omgivelsene til å dø av sult hvis de nedlegger arbeidet?

Bøndenes sinne rettes i hovedsak mot nasjonale regjeringer og myndigheter, men bak de fleste av dem står det EU-politikk, fremfor alt EUs «new green deal» eller «nye grønne giv», dvs. lovgivningen på klimafeltet som etterstreber radikalt mindre utslipp av klimagasser.

Når vil protesten bli rettet mot unionens ekstremisme på klimafeltet?

Hittil har dette skjedd kun i begrenset grad.

Euronews meldte nylig at bønder hadde protestert mot EUs «miljø­vern­lov­givning» utenfor EU-parlamentet i Brussel, der demonstrantene hadde satt fingeren på nettopp unionens «green deal».

Det er der bikkja ligger begravd. Og det må flere enn bøndene forstå. Men de nasjonale landbruks­organisasjonene Europa rundt burde gå foran med et godt eksempel ved snarest ta dette bladet fra munnen.

Bør Frankrike president Emmanuel Macron legge press på Brussel for å slakke på EUs «green deal»? spør Le Figaro sine lesere. Ja, svarer 89 prosent. Folk forstår det allerede. Neste skritt er å banne i klimakirken.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.