Vestlige lands regjeringer, øvrige myndigheter og medier er etter sigende svært bekymret for den dalende tilliten til demokratiske institusjoner som nettopp regjeringer, øvrige myndigheter og medier og hevder nær sagt daglig at selveste demokratiet er i fare. Og faren; ja, den kommer like selvsagt som utelukkende fra enhver utfordrer som tillater seg å mene noe annet enn dem.

Noen virkelig selvkritikk, av den oppriktige typen som etterfølges av den normale viljen – og ikke minst evnen – til å ta ansvar for egne feil og medskyldighet i dagens situasjon og ektefølt vilje til å gjøre det godt igjen ved å f.eks. bidra til å gjenopprette tillit så vel som samfunnsdialog, eksisterer ikke.

Det er et underlig skue, for i utgangspunktet har de jo rett: demokratiet er i fare hvis eller når en kritisk masse mister tilliten til dets institusjoner. En demokratisk rettsstat krever nemlig befolkningens frivillige tilslutning og tillit for å i det hele tatt fungere.

Denne folkelige, livsviktige tilliten har vestlige myndigheter og medier nytt i så stor grad at de åpenbart har tatt den for gitt og ikke sett noen grunn til å oppfylle sin del av samfunnskontrakten: å vise seg tilliten verdig.

For kan noen ved sine fulle fem ha tillit til de styrende og de angivelig maktkritiske mediene som har heiet dem og politikken deres frem?

Et at de største skismaene i vestlig politikk er og blir innvandring og det er også her styresmaktene og medias enorme svik kommer til syne. En rask titt på Sverige kaster et kraftig og lite flatterende lys over hva den politiske og mediale klassen har gjort mot befolkningen sin. Og enda verre: på hvilket grunnlag. Det er så man knapt tror hva man leser.

Først og fremst skal vi huske på at det aldri har vært noe demokratisk flertall for den innvandringspolitikken land som Sverige, Danmark og Norge har ført de siste 40 år. Det har aldri stått i noe partis program at de hadde til hensikt å gjennomføre en radikal demografisk endring av landets befolkning, hvorfor dette måtte gjøres, hvordan en slik dramatisk endring skulle håndteres eller hvordan dette skulle komme den eksisterende befolkningen til gode.

Det fort gjort å mistenke at så ikke skjedde av den enkle grunn at ingen av dem som gjorde det mulig hadde den fjerneste idè. For Sveriges vedkommende har vi selveste Riksrevisjonens ord for at mistanken er helt korrekt.

I dag er Sveriges problemer blitt såpass store at selv norske, redaktørstyrte medier ser og skriver det samme som utskjelte innvandringskritikere, ditto alternativmedier og kritiske partier som Frp og SD har sett og skrevet i minst 15 år allerede. Problemene er nå så omfattende og alvorlige at de omtales som «systemtruende» og trenger noen nærmere beskrivelse her.

På hvilket grunnlag påtvang skiftende regjeringer folket sitt – innvandrere inklusive – en politikk som, fullt synlig for alle som ville se, førte til tilnærmet uoverstigelige problemer på nesten alle samfunnsområder?

På bakgrunn av ingenting. Eller som det heter fra Riksrevisjonen: På bakgrunn av manglende og/eller grovt feilaktige konsekvensanalyser. I 2017 gjennomgikk revisjonen alle regjeringers innvandringspolitiske beslutninger i perioden 2004-2015 og funnene var knusende:

Samtlige statlige langtidsprognoser i perioden undervurderte kraftig de reelle kostnadene på innvandringsfeltet; en undervurdering som tiltok samtidig som de samme kostnadene økte. Skiftende regjeringer la i samme periode frem et tredvetalls forslag som ville påvirke forutsetningene for å søke eller få asylopphold i Sverige. Riksrevisjonen fant at nesten alle forslagene manglet vesentlige konsekvensanalyser for statlig og kommunal virksomhet og økonomi. Hvis spørsmålet om økonomiske konsekvenser i det hele tatt ble vurdert, viser gjennomgangen at de uten unntak ble beskrevet som små. I tillegg redegjør vurderingene ikke for hvilke bakenforliggende analyser de eventuelt baserer seg på.

Riksrevisjonen påpeker at regjeringenes egne redegjørelser sjelden forutså økonomiske og andre konsekvenser for stat og kommune. Usikkerhetsmomenter eller risiko ved egne forslag ble ikke en gang belyst og langt mindre vurdert.

I neste runde medførte dette at statens budsjettprognoser ikke ble korrekte, samtidig som det forhindret at statlige og kommunale virksomheter – du vet: som helsetjenester og sånn – ikke fikk forberedt seg skikkelig på konsekvensene av de forskjellige vedtakene.

Riksrevisjonen påpekte også at risikoen for andre, uventede bieffekter – de fleste vil nok mene at omfattende økonomisk og voldelig kriminalitet, skyting på åpen gate og økt utrygghet i hele samfunnet stiller i kategorien «bieffekter» – av innvandringspolitiske beslutninger øker når det ikke finnes gjennomarbeidede konsekvensanalyser.

Manglende eller feilaktige konsekvensanalyser fra start der, altså, og resultatet er det vel ingen som kan ha gått glipp av.

Bare så vi vet hvilken økonomiske størrelsesorden vi snakker her: i 2017 utgjorde den årlige regningen for asylinnvandringen til Sverige rundt 1 prosent av landets BNP. Det er omtrent det det kostet å drifte landets rettssystem + hele politistyrken samme år. I 2015 anslo Löfven-regjeringen at bare de direkte kostnadene for asylinnvandringen ville beløpe seg til 27,5 milliarder kroner dette året og øke til 60 milliarder i 2016. Det utgjorde hele 6,4 prosent av landets statsbudsjett – eller nesten like mye som driften av hele det svenske helsevesenet kostet samme år. De direkte utgiftene økte til 73 milliarder året etter, et beløp som tilsvarer all skatteinngang fra ca. 750.000 svenske skattebetalere i full jobb. Og dette er bare de direkte utgiftene, absolutt alt annet, som helsetjenester, skole, sosialstønader, boliger osv. osv. i det uendelige kommer i tillegg.

Og hvorfor? Jo, ser du: politiske motstandere svenskenes tillitsvalgte ikke likte hadde meninger og argumenter de samme tillitsvalgte heller ikke likte:

«En årsak til at vi ikke landet riktig i dette spørsmålet [innvandringen] har trolig å gjøre med at Sverigedemokraternas inntog i Riksdagen gjorde at vi som parti – i vår iver etter å ta avstand fra SD – midlertidig manglet en egen analyse», heter det i en internrapport fra Socialdemokraternas egen arbeidsgruppe fra slutten av 2023.

«Midlertidig» er tydeligvis et spørsmål om øynene som ser, for i følge Riksrevisjonen har altså slike analyser glimret med sitt fravær i minst 20 år.

Men da vet i alle fall svenskene hvor de plasserte tilliten sin: hos voksne mennesker som tenker og oppfører seg som prepubertale drittunger som evig og alltid gjør det motsatte av mammaen deres sier.

De er så gjennomført egoistiske og kortsiktige at de ikke bare var villige til, de satte rent faktisk hele landet, folket og fremtiden på spill – utelukkende for å tilfredsstille eget selvbilde. 

Kan du skjønne hvorfor stadig flere nærer mistillit til dem og institusjonene de styrer/bemanner? Nei, ikke jeg heller!

Sverige er ikke alene om å styres av ansvarsløse, selvopptatte drittunger som i stedet for sandkasser har fått hele land å skalte og valte med som var det deres personlige hertugdømmer.

Den ulovlige innvandringen til USA har nått hårreisende nivåer under president Joe Biden. Anslagene varierer fra (minst) fire til åtte millioner i en treårsperiode, men når vi vet at det kom 300.000 bare i desember 2023 fremstår åtte millioner som det mest sannsynlige anslaget. Og dette er bare de som blir registrert; det reelle antallet er mye høyere. De blir knapt sjekket, så ingen vet hvem eller hva det er som egentlig slipper inn. Men de har en masse rettigheter, så selv Demokratisk styrte byer som stolt har erklært seg som «tilfluktsbyer» og ønsker all innvandring velkommen kneler nå under det enorme presset og aner ikke sin arme råd. Det er rart med det; det er jo ellers veldig lett å avvise enhver bekymring for og/eller reelle problemer så lenge det ikke er du selv som får dem i fanget.

Massiv, ukontrollert innvandring medfører akkurat de samme problemene i USA som i Europa og likevel blir ingenting gjort. Og hvorfor skulle vel Biden bry seg? Det går jo tross alt bare utover vanlige folk (allerede bosatte innvandrere inklusive)? Skal vi tro TV-kanalen NBC er imidlertid dette i ferd med å endre seg, for nå må noe gjøres: problemet er nemlig blitt akutt følbart for Bidens egen person: Den ukontrollerte innvandringen skader ham på meningsmålingene og dermed sjansen til å bli gjenvalgt i november!

Den bidenske omtanke for land og folk, for ikke å nevne egne partifeller som styrer berørte byer, formelig lyser mot en i all sin prakt.

Og likevel klager de over at stadig flere mister tillit til dem og institusjonene som heier på politikken deres – og gir alle andre skylden. Det er innvandringskritiske personer, partier og mediers skyld at folk mister tillit og derfor deres skyld at selveste demokratiet nå er truet. At de selv har arbeidet svært hardt for å forspille enhver tillit de har blitt til del og således er en stor del av problemet synes ikke å falle dem eller deres støtter i media inn. 

Når man ser på hva den herskende klasse har gjort med og mot samfunnene de fikk folkets tillit til å styre, skal de vel helst bare være glade for at tjære, fjær, fakler og høygafler har gått av moten.