Det er blitt god gammeldags vinter ute, og det settes kulderekorder flere steder i Norge. Riktignok var det mer snø i 2018, men det har vi nordmenn glemt allerede, da vårsola tittet frem noen måneder senere. Dette er en typisk norsk vinter som vi har hatt mange ganger før, og som vi voksne som husker tilbake til 2010 og 2011 kan minnes også da.
OL på Lillehammer i 1994 fant også sted under en kald og snørik vinter. Jeg husker at å stå ute i mange kuldegrader og se på skirenn var en stor, men ganske så frossen opplevelse for en 12-åring. Men dette var jo helt normalt da jeg vokste opp.
Problemene vi kan lese om i media nå om dagen, med elbusser som streiker så fort det blir noen minusgrader ute, minner om at vi lever i en helt annen tid enn i 1994. Det er lov å stille seg litt undrende til politikernes tankegang og risikovilje for å innføre alle klimatiltakene uten å forstå sitt eget land.
NRK melder at Ruter innstiller over tusen avganger mandag 8. januar og må sette inn dieselbusser. Dette er jo ikke annet enn komisk! Hvor var risikoanalysen da vi gikk over til elbusser? Alle som har en elbil, vet at så fort kuldegradene kommer, så går rekkevidden betraktelig ned.
Elbusser er å anse som et klimatiltak som virker mot sin hensikt. Dyre i innkjøp, uforutsigbare ved mange minusgrader og stor risiko ved en eventuell brann. Vi har jo sett eksempler på brann i elbiler, så man kan jo bare tenke seg hvilken risiko det blir om en elbuss tar fyr.
Har politikerne og busselskapene vurdert disse faktorene?
Neppe.
Dette viser bare hvor feil politikken er som både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre viderefører nå. Støre bryr seg knapt om de menneskene som i beste tro sto og ventet på bussen som ikke kom, og som tar buss fordi bil er blitt en kostnadsbombe å eie, i hvert fall i Oslo.
Det grønne skiftet har for lengst sklidd over i en fantasiverden. Støre mener vi skal leve av å redde klimaet!
«Fortere og mer av alt» er mantraet. Hva med en skikkelig risikoanalyse først? Nei, det får skattebetalerne ta seg av! Noen må betale for politikken som innføres, og det må jo nødvendigvis bli skattebetalerne.
Når politikken ikke fungerer, burde man fått avslag på skatten. Men vent litt, vi får jo strømstøtte. Jeg vil vel heller si strømrefusjon. Norge er en energinasjon, og likevel har vi energipriser som er i verdenstoppen.
At klimamålene ikke nås i 2030, burde ikke komme som et sjokk. Vi er verdens mest elektrifiserte samfunn og har i tillegg ikke tatt med skog i CO2-regnskapet.
Samfunnet vi lever i, er blitt både dyrere, dårligere og ikke minst mer utrygt de siste årene. Hvem har skylda?
Mange av oss nordmenn har levd i luksus og i sus og dus mens politikerne øser ut oljepenger til alskens gode formål. Selv om matkøene vokser, kastes hver fjerde matpose rett i søpla! Har vi hatt det for godt i dette landet?
Ikke vet jeg, men én ting er like sikkert som at våren kommer i år også: Dysfunksjonell grønn politikk vil aldri fungere i vinterlandet Norge. Uansett hvor mye vi ofrer og hvor mye vi sparer på både strøm og kjøttforbruk, vil ikke Norges bidrag i den globale målestokk fremstå som noe annet en et komma i rekken av nuller.
Skal vi redde klimaet, eller skal vi ta vare på miljøet? Jeg foretrekker det siste, det kan vi i det minste gjøre noe med, men klimaet, det gjør som det vil! Hva velger du?
Kjøp billetter til lesermøte med Mikael Jalving!
Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.