Her hadde han det som fisken i vannet. Han kastet seg øyeblikkelig inn i politikk og arabisk propaganda og vant seg hurtig en posisjon i arabisk offentlig liv. Han hadde gode forbindelser, var meget veltalende og utviklet fort sine medfødte journalistiske anlegg. Han ga dessuten tidlig beviser på organisatoriske anlegg – alt sammen egenskaper som hos ham bare hadde ett formål: å kjempe for arabiske interesser mot alt jødisk og engelsk.

Alt i 1920 kunne han høste de første blodige frukter av agitasjonen, idet en fikk oppleve en rekke uhyggelige pogromer i Jerusalem. Ved rettssaken som fulgte, ble han dømt til 10 års fengsel. Men da var han alt i sikkerhet utenfor Palestina.

På dette tidspunkt ble Sir Herbert Samuel utnevnt til den første britiske høykommisær i Palestina. Den engelske regjering viste sitt vennlige sinnelag overfor den jødiske innvandringen ved å velge Sir Herbert til denne viktige posten. Han var selv jøde, men resultatet var ikke så godt som en hadde ventet. Nettopp bevisstheten om hans jødiske avstamning gjorde denne rettskafne mannen forsiktig – ja, overforsiktig. For å understreke sin upartiskhet kom han ofte til å gjøre sine egne urett. Han starte med å utstede et omfattende amnesti for alle politiske forbrytere. Han gikk nemlig ut fra at det ville være klokest å begynne helt forfra og dempe en eventuell arabisk frykt for undertrykkelse ved å rekke hånden ut til det folk som tidligere hadde vist fiendtlig sinnelag mot britene.

Det var bare to dømte som ikke ble tatt med i dette amnestiet, og den ene av disse var Haj Amin al-Husseini. Det vitner om hvor alvorlig hans forbrytelse var. Noen måneder senere lot imidlertid Sir Herbert seg overtale til også å gi amnesti til Haj Amin al-Husseini, som så kunne vende tilbake for å fortsette «arbeidet».

Og snart så han sin sjanse til noe stort. Muftien av Jerusalem døde i 1921. Også han var av Husseini-slekten. I alle byene er det en mufti, en muhammedansk juridisk-religiøs embetsmann. Ordet betyr «den som avgjør». Tidligere hadde styringen av lokale muhammedanske saker vært samlet i Konstantinopel, men det britiske mandatstyret samlet dem nå i Jerusalem og la dem inn under muftien i hovedstaden.

Embetet ble altså en nøkkelstilling, og den unge, ærgjerrige Haj Amin satte all sin energi inn på å bli valgt. En rekke representanter for de viktigste islamske samfunn danner den såkalte ulema, som innstiller tre kandidater til muftistillingen. Regjeringen utnevner så en av disse. Haj Amin satte i gang en omfattende agitasjon for sitt kandidatur, men oppnådde bare å bli nummer fire. Plutselig trakk nummer én seg tilbake, antagelig etter press og trusler fra Haj Amin og hans tilhengere. Agitasjonen fortsatte overfor regjeringen, og til slutt ble Haj Amin utvevnt.

Dermed hadde regjeringen plassert sin erkefiende på en av de farligste plassene. Han fortsatte samme politiske linje som før og konsentrerte mer og mer myndighet om sitt embete, blant annet opprettet han et høyeste muhammedansk råd med utstrakt myndighet i både religiøse og juridiske saker og med rådighet over betydelige pengebeløp. Haj Amin ble rådets president, så det er ikke til å undres over at han blant folk fikk navnet stormuftien av Jerusalem.

Til tross for den tillit regjeringen hadde vist han, fortsatte han uforstyrret sin linje og var den drivende kraften bak urolighetene både i 1929 og 1936. I 1936 opprettet han den arabiske høykomite og ble selv president også for den. Den sto bak pogromene, men gjorde seg særlig beryktet ved de tallrike mord på arabere som ikke ville støtte opprøret. Haj Amin benyttet anledningen til å kvitte seg med atskillige personlige fiender, f.eks. fra den store Nashashibi-slekten, som alltid konkurrerte med Husseini-ene.

Til slutt ble begeret fullt, og engelskmennene slo til. Det lyktes i noen grad å dempe opprøret, men Haj Amin unnslapp. Den senere så berømte Orde Wingate, «den jødiske Lawrence», som falt under 2. verdenskrig som general i Burma, spilte en viktig rolle ved denne anledning. Haj Amin hadde gjemt seg i Omar-moskeen i Jerusalem og unnslapp forkledd som en gammel kone. Han kom seg til Jaffa og videre til Syria, og derfra dirigerte han opprøret videre.

Hans egentlige og herostratiske berømmelse stammer fra 2. verdenskrig. Den var så vidt begynt da han reiste til Irak og begynte et omfattende undergravingsarbeid mot sine gamle fiender, engelskmennene. Når det i 1941 lyktes Rashid Ali å gjøre det kuppet som skulle ha stilt Iraks flyplasser til rådighet for aksemaktene, skyldtes det Haj Amins utrettelige arbeid. Som kjent ble oppstanden slått hardt ned, men muftien unnslapp, som vanlig. Han kom til Iran, men da engelskmennene og russerne også rykket inn i dette landet, svevet han igjen i den største fare. Enda en gang slapp han unna, og så dukket han plutselig opp igjen i Tyskland.

Her gjorde Hitler stor stas på ham, utnevnte ham til æres-oberst og lot seg fotografere sammen med ham. Muftien ble en viktig brikke i Tysklands spill om verdensmakten, og han lot seg villig bruke. Han holdt propagandataler i kringkastingen, organiserte sabotasjegrupper som var til stort bry for de allierte i den nære Orienten og i Afrika, og vervet en arabisk legion som kjempet i den tyske hær.

Da krigen sluttet, tok franskmennene ham til fange og anbrakte ham i en villa i Rambouillet utenfor Paris. Enda en gang klarte muftien å sette i verk en av sine fantastiske eskapader. Til hele verdens forbauselse forsvant han og dukket opp igjen i Egypt, hvor kong Farouk fikk anledning til å ta hevn for gamle ydmykelser fra engelskmennene ved å ta muftien under sin beskyttelse. Og derfra fortsatte han hardnakket sine bestrebelser på å skade engelskmennene og utrydde jødene.

Kilde: Poul Borchsenius, 1951