NRK har lansert en kampanjepreget undersøkelse, som Advokatforeningen ivrig har kastet seg på, som setter søkelys på meddommernes plass i rettsapparatet. Temaet er viktig, men det NRK (og, synes det som, Advokatforeningen) er opptatt av, er én ting, nemlig at meddommerne ikke er «representative» for befolkningen.
Budskapet er at det trengs mer – gjett hva! – mangfold. Det må inn flere innvandrere, flere unge og flere fra lavere inntektsgrupper. Hvite menn med bra inntekt er et problem i det nye Norge. Med tre tiårs erfaring med å føre rettssaker vil jeg si at det ikke er her skoen trykker når det gjelder meddommernes rolle i rettssystemet, det vil i praksis stort sett si straffesaker. Poenget med meddommerne er at de skal være et korrektiv til fagdommerne, altså juristene. De skal kunne si fra at her er juristene i utakt med den alminnelige rettsfølelsen, og i kraft av å være i flertall skal de til og med kunne overstyre de profesjonelle dommerne når dom skal avsies.
At meddommerne da er relativt veletablerte (voksne) og har god utdanning (som gjerne korrelerer med inntekt) er ikke noe problem, det er tvert imot en styrke med tanke på det som er deres tiltenkte funksjon.
NRK har undersøkt en masse saker, men de forteller ikke i hvor mange av disse fagdommerne har blitt nedstemt. Eller i hvor mange saker en meddommer har tatt dissens. Det er nok særdeles få. NRK trekker fram et eksempel der en ulovlig aksjonerende klimademonstrant hadde sympati hos en medddommer. Det er ikke mange slike eksempler.
Min største bekymring er ikke mangel på «mangfold», men at meddommerne ikke fungerer som det korrektiv de skulle være. Meddommerne er altfor ofte et passivt vedheng til fagdommerne. De dilter etter og skriver under på de domspremisser fagdommer har formulert. Oftest er jo det greit. Men det plager meg, på rettsstatens vegne om jeg må få lov å si det litt pompøst, at de også følger så viljeløst med fagdommer i tilfeller der det er særdeles gode grunner for å ta et annet standpunkt.
For eksempel i saker med påstander om vold og krenkelser fra en mann mot en kvinne, eller en mann mot barns utsagn om overgrep der det er klare holdepunkter for at en kvinnes påvirkning ligger bak. Selvsagt skal slike krenkelser straffes hardt, om de kan bevises. Men problemet er at beviskravene her er blitt skrudd så langt ned at det kan være en ren parodi på det prinsippet som fortsatt proklameres, at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Den norske rettsstaten dømmer uskyldige mennesker ikke bare til fengsel, men til skam og vanære. En påstand fremsatt av en kvinne, og mannen er allerede mer enn halvveis dømt, selv ved fravær av objektive bevis, og der svakheter, inkonsistenser og usannsynligheter i kvinnens forklaring står i kø. Fagdommerne kan vri og snu på bevisene slik at den ønskede konklusjon – for det er åpenbart for meg at det gjør seg gjeldende et underliggende ønske motivert av ideologiske holdninger om et bestemt resultat – nås. Og ikke én meddommer har guts til å dissentere. Det gjentar seg gang på gang. Blir det bedre med lavere nivå på meddommernes livserfaring, kunnskaper og samfunnsposisjon? Tro det den som vil!
Kunne NRK og Advokatforeningen adressert dette problemet, hadde de gjort rettssikkerheten en tjeneste. Det de nå serverer, er derimot et rituelt gjenklang av det alminnelige kvoteringsmaset som ikke har brakt noe godt med seg på andre områder, og heller ikke vil gjøre det her.
Øivind Østberg er advokat
Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.
